Når jeg står på
et barmarksløp med kamera, er det ikke mange detaljer jeg egentlig får med meg
i øyeblikket. Det spennende er når jeg om kvelden setter meg ned, laster
bildene over fra minnebrikka til PC'n og tar fatt med å studere hvert enkelt
bilde. Ofte har jeg med meg flere tusen bilder hjem. Da begynner jakten på detaljene.
Med nytt kamera som klistrer 8 høyoppløselige bilder pr.sek til minnebrikka og
en lang teletut som drar hundene tett inntil kamera var det denne høstdagen
mange spennende detaljer å se. Men en av dem var spesielt fascinerende å oppdage.
Spesielt fordi denne detaljen ikke stemte med sånn det skulle være. Jeg så det
til og med flere ganger og på flere hunder.
Jeg har i mange år interessert meg for
hundens gangarter.....skritt, trav, pass, canter, galopp og double suspention.
Hele 6 forskjellige gangarter hvorav 3
av dem går i kategorien "galopp". Mer om gangarter i en
seinere blogg. Men de to raskeste galoppartene særmerker seg med at hunden
etter spranget fra bakbeina lander først på ett forbein. Dette forbeinet, som
er det venstre i en høyregalopp og høyre i en venstregalopp, må ta støtet fra
hundens tyngde og fart. Dette skal også sørge for at farta bremses litt ved et
kraftig stem, lik høydehopperens, og denne energien skal sammen med det andre
forbeinets stem, skaffe hunden høyde slik at den får bakbeina godt under seg
til neste sprang (trekkfasen)
Det
var denne detaljen jeg så at enkelte hunder hadde problem med. Antakelig
skjedde det i flere tilfeller enn jeg greide å klistre til minnebrikka. Det som
skjedde var at enkelte hunder ikke hadde kraft nok til et godt stem og falt
helt ned på håndleddet . For det første ville det gjøre vondt i lengden, det
ville heller ikke bli noe stem, ei heller et godt sprang. Hunden vil etter
hvert vegre seg for å bruke sine kraftige lår- og ryggmuskler til et godt
sprang når det gjør vondt når den lander. Hvorfor enkelte hunder har dette
problemet skal jeg prøve å forklare seinere når jeg har diskutert dette med samarbeidspartnere
som har mer greie på anatomien enn meg, men jeg tror at dette både kan skyldes
arv og mangelfull trening.
Og det er her
kløven kommer inn. Det må være klart at en styrking av hundens front vil bedre
dette. En annen trening som kan tenkes å styrke hundens front og spesielt håndleddet,
er å kjøre fort og spesielt i nedoverbakke, men da er faren for skader og
overbelastning stor. Det beste, sånn jeg ser det, vil være å trene med kløv med
varierende belastning i varierende terreng. Dette vil styrke spesielt
støttemuskulaturen i forbeina.
Min 32kg tunge
og veldig sterke alaskan husky Yeti, hadde en gjennomsnittspuls på oppover en steinete sti på 221 bpm (slag pr.
min). Dette tilsvarer ca 70% av beregnet makspuls. Dette er en balastnigssone
som f.eks topp orienteringsløpere på internasjonalt nivå ligger på i 77% av
total treningstid i løpet av året (fagsjef utholdenhetstrening i Olympiatoppen,
Espen Tønnesen). I nedoverbakke på grusvei lå gjennomsnittspulsen på 189 bpm.
Dette fordi det meste av belastningen lå på fronten som måtte holde igjen vekta
av kløv og hund. Bakbeinsfrasparket var da «koblet ut» Altså en større
belastning på fronten.
Hvor alvorlig
dette problemet er, kan være vanskelig å si, men jeg tror det er godt
representert i en skadestatistikken hvor diagnosen er «såre håndledd og skuldre»
siden dette er gangartenes mottaksapparat. Det finnes også en alternativ
treningsform for spann som jeg kommer tilbake til seinere
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar